12 desember. Gatene begynner for alvor å kjenne på julestresset, samtidig som lysløypene i Nordmarka begynner å fylles. Vi følger løypa ned til Rådhusgata 28, hvor Eric Laetare i regi av sitt Cadus har invitert til whiskysmaking.
I kveld er vi hverken tidlig eller sent ute, vi er presise. Det er jo tross alt lukket selskap! Vi går inn og finner The Whiskybar kledd i variert publikum, hvor alle bærer en felles entusiasme for skotts ildvann. Eldre herremenn, et ungt par på date, en del andre trivelige folk, og straks to medlemmer av Gamle Oslo og omegn whiskylag.
Når gjestene har satt seg godt til rette, låses whiskydøren og entusiasmen settes i vakuum. Cadus står midt i rommet og inviterer på en reise fra hemmeligheter i Speyside funnet nede i diverse sherryfat, til båtentur sørvest over til Islay hvor vi skal avslutte med torv og sigar.
På reisen smaker vi seks forskjellige whiskys. Alt av ypperste kvalitet, og da favoritten skal kåres blant gjestene sitter vi igjen med seks svar. Favoritten til GO&OW var en hemmelig Speyside. Baksiden av medaljen er at vi ikke vet hva vi drakk, og uten å gjøre det til vår livs oppgave skal vi nok en dag klare å gjenkjenne denne karen hvis vi møter han igjen!
En annen whisky som utmerket seg var Hart Brothers Islay single malt. Jeg tror at dette er en av de beste all-around whiskyene som er å få kjøpt på polet om dagen. Dette er en av de rimligste whiskyene Cadus importerer. Denne whiskyen kan du servere hvem som helst som har et forhold til whisky og få et anerkjennende nikk.
Alt i alt tar kveldens reise rundt 3 timer. Vi setter oss på trikken hjemover, glade og fornøyde med enda mer kunnskap i tursekken.
Sommeren kom, sommeren forsvant og det er blitt høst. Men preludiumen var fantastisk.
Nordøst i Skottland ligger Speyside, et whiskyområde kjent for å huse et knippe fantastiske destillerier. Og det var nettopp med Speyside satt i kompasset at vi satte oss på flight DY1354 med destinasjon Skottland og Edinburgh en tidlig mai morgen i våres. Et par timer senere befant vi oss vel plassert i vinduskarmen på toget som skulle ta oss til Elgin nord i Speyside-regionen via tre togbytter. Innen ankomst, i åttetiden samme kveld, ville vi ifølge reiseplanen ha vært innom Perth, Inverness og Elgin, hvorfra den siste stripen av turen ville være med buss om lag 40 minutter sørover for å komme til Abelour. Togturen er egentlig verdt en ferietur i seg selv. Idet man ruller nordover fra Edinburgh er man vitne til vakre landskap, små byer og fantastisk natur hele veien. Vel fremme i Elgin tok vi føttene fatt og fant veien gjennom byen fra togstasjonen til busstasjonen, hvor bussen stod og ventet på oss. Spaserturen gir oss i tillegg muligheten til å dele en anbefaling. I Elgin finner du baren Against The Grain. Ta turen innom, sett stemningen og få servert noe godt i glasset fra de utrolig hyggelige folkene som både jobber og henger der. Og en liten ting til! Hvis du har noen ekstra minutter i mellom togbyttene Perth – Inverness, ta en liten promenade gjennom den gamle fantastiske togstasjonen.
Craigellachie Hotell
Ja, hva kan man si? Vi trekker ut på balkongen utenfor hotellbaren idet ettermiddagen siger over i kveld med første dram hvilende i glasset. Drammen akkompagneres av duften av vått gress og lyden av elven Spey som renner nedenfor.
Craigellachie (kray·geh·luh·kee) ligger tilbaketrukket og en liten taxitur unna Aberlour (a·buh·law) sentrum. Craigellachie er upolert klasse, og tilbyr alt som trengs for å holde roen i sjelen hvis oppgave er å kose seg i hjel. De mottar whiskygjester hele året, og alt er lagt til rette for å kunne få et fantastisk opphold. Man trenger heller ikke å bevege seg så veldig langt for å finne nabobaren, for rett ved siden av finner vi The Highlander Inn. The Highlander Inn er et veldig koslig gjestehus med et rikt utvalg av diverse whiskys. I tillegg til mye god whisky, serverer de klassisk barmat som holder veldig høy kvalitet.
Dag 2 – Whiskysmaking Aberlour Destilleri
Etter en rolig kveld i whiskybaren på Craigellachie hadde tasting-ansvarlig booket oss inn på whiskysmaking hos det destilleriet som lager den whiskyen som Gamle Oslo & Omegn er grunnlagt på: A’Bunadh. Whiskytur til Skottland er jo ikke akkurat en spontan greie, så vi hadde vært ute i god tid for å booke smaking. Selve destilleriet var under oppussing, men utenfor inngangsporten til destilleriet så ligger Smakshuset aka The Flemming Room. En bitteliten søt bygning smidd i stein omgitt av grønt gress lagt ved bekken The Burn of Aberlour. I The Flemming Room finnes det et rom som kan minne om en stor stue med fire salonger. I det vi kom inn sammen med tre andre grupper så fant vi ved bordet vårt 4 whiskys klar for smaking. Og det er jo noe ekstra komisk når whisky nr. 3 blir henvist til som en «hvile»-whisky med nette 40% alkohol, da resten var nærmest rett fra tønna og pushet alkoholvolum hardt opp mot en grense som ville gjort den ulovlig å selge i moderlandet.
Aberlour i seg selv er jo helt klart en anbefaling, men her kommer en annen!
Fra Abelour og tilbake til Craigellachie renner elven Spey. Det tar ca 30 minutter å gå fra destilleriet tilbake til hotellet. Denne turen anbefales på det sterkeste. Med Howard Shores komposisjon i luften var det fire veldig glade hobbitter som returnerte hjem etter en ikke alt for lang gåtur.
Dag 3 – Simplyspeyside Whisky Tours
Kl 10:00 kom Greg, en usedvanlig trivelig herremann på rundt 60 år inn i resepsjonen og speidet etter fire nordmenn. Vi ga oss kjapt til kjenne, og et håndtrykk etterpå hadde vi blitt kjørt til «Craigellachie Bridge» hvor vi fikk en liten historietime før vi kjørte videre avgårde. Første stopp var Glenallachie, hvor vi fikk en fantastisk omvisning på destilleriet av en blid kar som tok oss gjennom hele prosessen. Omvisningen ble avsluttet med en whiskysmaking før det var tid for lunsj. Greg hadde tidligere jobbet på Cragganmore, så selv om det ikke var en del av det opprinnelige programmet var han ivrig på at vi skulle innom en tur for å ta en dram. Cragganmore er i retrospekt et destilleri vi burde ha brukt mer tid på. Her snakker vi historisk sus og lilleputt-sjarm over noe storslagent. Cragganmore er et knakende godt tips til alle som planlegger sin første whiskytur til Speyside!
Cardhu var for oss et nytt bekjentskap. Dette er et mye større destilleri da de produserer deler av blenden som brukes i Johnny Walker. Besøket bar preg av at dette er en stor produsent. Vi fikk en omvisning her også, men turen manglet den kule «edgen» som vi fikk hos Glenallachie. Vi vil absolutt ikke si «styr unna», men det finnes mange andre gode alternativer også. Turen over til Cardhu var dog fantastisk. Som den rutinerte skotte Greg er, så hadde han jo litt whisky fra Cragganmore klar i bagasjerommet, som han bød rikelig på da vi tok en rast ved ei gul eng på vei mot Cardhu (For ordens skyld: Sjåføren drakk ikke).
The Fiddichside Inn (ANBEFALES!)
I den æreverdige whiskybaren på Craigellachie hotel møtte vi en glad skotte fra Glascow, og fikk et kjempebra tips som vi er nødt til å dele. 15 minutters gange fra Craigellachie hotel ligger baren «The Fiddichside Inn». Dette er rett og slett en fantastisk, autentisk opplevelse! Her kommer både folk og fe kommer innom for å ta et lite glass før de begir seg ut i regnet igjen. Det å sitte på det lille rundbordet her og bare observere er helt enestående. Sjekk ut historien deres via denne lenken!
Vi tilbragte kvelden på The Dowans Hotel, som kunne tilby et uovertruffent utvalg fra over 500 whiskyer i et eget privat smaksrom.
Sluttord
Ingenting når det kommer til whiskytur til Skottland er utradisjonelt. For det ønsker man jo heller ikke? Man vil bo på whiskyhotellet med den fantastiske whiskybaren. Man vil besøke sine favorittdestillerier, og uansett om du tror at din favorittwhisky er noe helt sjeldent og spesielt så vil det vise seg at whiskyindustrien er utrolig stor. Og det er jo til syvende og sist dette som gjør turen verdt det. For når du besøker «ditt» destilleri, så er de vant med besøkende, og har et fantastisk bra opplegg å tilby dere. Stol på instinktet, dra til Speyside.
Når man skal utforske den kompliserte, men akk så spennende, labyrinten av skotske single malts, kan det alltid være kjekt å vite hva slags mangfold disse edle dråpene har å by på. Det finnes mange gode råd der ute, og jammen finnes det mange dårlige råd også. Nå skal ikke vi i Gamle Oslo og omegn whiskylag påberope oss absolutt kunnskap om skotsk whisky, men likevel tør vi påstå at vi lett smaker forskjellen på en Laphroaig og en Jack Daniel’s (som for øvrig ikke er en whisky) blanda med lunken cola.
Hvilken whisky bør man begynne med?
Ofte hører du kanskje at du, særlig om du er nybegynner, bør vente med å lepje i deg de røykfulle whiskyene fra Islay, og heller lære deg å sette pris på de mer fjærlette dråpene fra Speyside først. Når det er gjort, kan du kanskje bevege nesa og tunga di mot de mer rike og fyldige whiskyene fra Highland. Men for Guds skyld: Ikke start med Islay-whiskyene! Eller?
Dette er jo bare snikksnakk, sludder og pølsevev. Til og med kanskje noe nedlatende. «Øh, du bør starte med kokt skinke før du beveger deg inn på Vossafåren», liksom. Dere skjønner poenget sånn noenlunde, eller? Smaken er som baken, og det finnes like mange bakender som det finnes folk der ute.
Bowmore Single Malt Whisky fra Islay. Ikke for nybegynnere, sier noen. Vi sier: Smak og bedøm selv.
Start lett, avslutt tungt, finn favoritten
Likevel er det et snev av sannhet i et slik råd. Hvis du for eksempel skal smake på mange whiskyer i løpet av noen få timer, så kan det faktisk lønne seg å vente med de tunge og røykfulle whiskyene til slutt. Hvorfor, spør du? Godt spørsmål, seilergutt! De lette whiskyene kommer nemlig ikke til sin fulle rett hvis du allerede har munnhulen din marinert i brent torv, havsalt og muggen sekkepipe. Ganske lumpent og urettferdig gjort ovenfor de lettere whiskyene, ikke sant? Og kanskje enda verre: Du kommer til å skuffe deg selv! Rekkefølge kan altså være viktig hvis du, på én og samme dag, skal smake på forskjellige whiskyer med totalt ulike preg. Start lett, avslutt tyngre, litt sånn som Queen gjør det i Bohemian Rhapsody.
Ellers er det bare å prøve seg fram. Stol på nesegrevet, ganen, og hjertet. Det kan også være verdt å ikke la seg forføre av alderen på flaska. Jada, det er sant at noen av de mest prisvinnende whiskyene, og de dyreste for den saks skyld, er gamlere en Kåre Willoch. Men ofte er det også slik at en whisky som har vært lagra i 20 år eller mer, har en tendens til å få smaken besudlet av eikefatet mer enn det som er fordelaktig.
Skotske single malts finnes det drøssevis av. Vi snakker om en storslagen variasjon av dufter og smaker som terger både snyteskaft og smaksløker til det ytterste. Begir du deg ut på den mest spennende reisen som drikkens verden har å by på, garanterer vi at du vil finne en favoritt.
Og forresten: Ikke bland single malt whisky med cola. Bare ikke gjør det. Det er vulgært og for folk som liker Kjartan Salvesen.
Hvis du har en favorittwhisky allerede, må du gjerne si et ord eller to om den i kommentarfeltet. Vi gler oss til å høre!