– Et åpent interessesamfunn for maltens kjente og ukjente egenskaper.
Kategori: Single Malt
Whisky som er basert på destillert sprint av maltet bygg,
produsert på ett destilleri og lagret minst 3 år på eikefat.
Maltwhisky er betegnelsen på whisky som kun er basert på maltet bygg som råvare.
12 desember. Gatene begynner for alvor å kjenne på julestresset, samtidig som lysløypene i Nordmarka begynner å fylles. Vi følger løypa ned til Rådhusgata 28, hvor Eric Laetare i regi av sitt Cadus har invitert til whiskysmaking.
I kveld er vi hverken tidlig eller sent ute, vi er presise. Det er jo tross alt lukket selskap! Vi går inn og finner The Whiskybar kledd i variert publikum, hvor alle bærer en felles entusiasme for skotts ildvann. Eldre herremenn, et ungt par på date, en del andre trivelige folk, og straks to medlemmer av Gamle Oslo og omegn whiskylag.
Når gjestene har satt seg godt til rette, låses whiskydøren og entusiasmen settes i vakuum. Cadus står midt i rommet og inviterer på en reise fra hemmeligheter i Speyside funnet nede i diverse sherryfat, til båtentur sørvest over til Islay hvor vi skal avslutte med torv og sigar.
På reisen smaker vi seks forskjellige whiskys. Alt av ypperste kvalitet, og da favoritten skal kåres blant gjestene sitter vi igjen med seks svar. Favoritten til GO&OW var en hemmelig Speyside. Baksiden av medaljen er at vi ikke vet hva vi drakk, og uten å gjøre det til vår livs oppgave skal vi nok en dag klare å gjenkjenne denne karen hvis vi møter han igjen!
En annen whisky som utmerket seg var Hart Brothers Islay single malt. Jeg tror at dette er en av de beste all-around whiskyene som er å få kjøpt på polet om dagen. Dette er en av de rimligste whiskyene Cadus importerer. Denne whiskyen kan du servere hvem som helst som har et forhold til whisky og få et anerkjennende nikk.
Alt i alt tar kveldens reise rundt 3 timer. Vi setter oss på trikken hjemover, glade og fornøyde med enda mer kunnskap i tursekken.
Sommeren kom, sommeren forsvant og det er blitt høst. Men preludiumen var fantastisk.
Nordøst i Skottland ligger Speyside, et whiskyområde kjent for å huse et knippe fantastiske destillerier. Og det var nettopp med Speyside satt i kompasset at vi satte oss på flight DY1354 med destinasjon Skottland og Edinburgh en tidlig mai morgen i våres. Et par timer senere befant vi oss vel plassert i vinduskarmen på toget som skulle ta oss til Elgin nord i Speyside-regionen via tre togbytter. Innen ankomst, i åttetiden samme kveld, ville vi ifølge reiseplanen ha vært innom Perth, Inverness og Elgin, hvorfra den siste stripen av turen ville være med buss om lag 40 minutter sørover for å komme til Abelour. Togturen er egentlig verdt en ferietur i seg selv. Idet man ruller nordover fra Edinburgh er man vitne til vakre landskap, små byer og fantastisk natur hele veien. Vel fremme i Elgin tok vi føttene fatt og fant veien gjennom byen fra togstasjonen til busstasjonen, hvor bussen stod og ventet på oss. Spaserturen gir oss i tillegg muligheten til å dele en anbefaling. I Elgin finner du baren Against The Grain. Ta turen innom, sett stemningen og få servert noe godt i glasset fra de utrolig hyggelige folkene som både jobber og henger der. Og en liten ting til! Hvis du har noen ekstra minutter i mellom togbyttene Perth – Inverness, ta en liten promenade gjennom den gamle fantastiske togstasjonen.
Craigellachie Hotell
Ja, hva kan man si? Vi trekker ut på balkongen utenfor hotellbaren idet ettermiddagen siger over i kveld med første dram hvilende i glasset. Drammen akkompagneres av duften av vått gress og lyden av elven Spey som renner nedenfor.
Craigellachie (kray·geh·luh·kee) ligger tilbaketrukket og en liten taxitur unna Aberlour (a·buh·law) sentrum. Craigellachie er upolert klasse, og tilbyr alt som trengs for å holde roen i sjelen hvis oppgave er å kose seg i hjel. De mottar whiskygjester hele året, og alt er lagt til rette for å kunne få et fantastisk opphold. Man trenger heller ikke å bevege seg så veldig langt for å finne nabobaren, for rett ved siden av finner vi The Highlander Inn. The Highlander Inn er et veldig koslig gjestehus med et rikt utvalg av diverse whiskys. I tillegg til mye god whisky, serverer de klassisk barmat som holder veldig høy kvalitet.
Dag 2 – Whiskysmaking Aberlour Destilleri
Etter en rolig kveld i whiskybaren på Craigellachie hadde tasting-ansvarlig booket oss inn på whiskysmaking hos det destilleriet som lager den whiskyen som Gamle Oslo & Omegn er grunnlagt på: A’Bunadh. Whiskytur til Skottland er jo ikke akkurat en spontan greie, så vi hadde vært ute i god tid for å booke smaking. Selve destilleriet var under oppussing, men utenfor inngangsporten til destilleriet så ligger Smakshuset aka The Flemming Room. En bitteliten søt bygning smidd i stein omgitt av grønt gress lagt ved bekken The Burn of Aberlour. I The Flemming Room finnes det et rom som kan minne om en stor stue med fire salonger. I det vi kom inn sammen med tre andre grupper så fant vi ved bordet vårt 4 whiskys klar for smaking. Og det er jo noe ekstra komisk når whisky nr. 3 blir henvist til som en «hvile»-whisky med nette 40% alkohol, da resten var nærmest rett fra tønna og pushet alkoholvolum hardt opp mot en grense som ville gjort den ulovlig å selge i moderlandet.
Aberlour i seg selv er jo helt klart en anbefaling, men her kommer en annen!
Fra Abelour og tilbake til Craigellachie renner elven Spey. Det tar ca 30 minutter å gå fra destilleriet tilbake til hotellet. Denne turen anbefales på det sterkeste. Med Howard Shores komposisjon i luften var det fire veldig glade hobbitter som returnerte hjem etter en ikke alt for lang gåtur.
Dag 3 – Simplyspeyside Whisky Tours
Kl 10:00 kom Greg, en usedvanlig trivelig herremann på rundt 60 år inn i resepsjonen og speidet etter fire nordmenn. Vi ga oss kjapt til kjenne, og et håndtrykk etterpå hadde vi blitt kjørt til «Craigellachie Bridge» hvor vi fikk en liten historietime før vi kjørte videre avgårde. Første stopp var Glenallachie, hvor vi fikk en fantastisk omvisning på destilleriet av en blid kar som tok oss gjennom hele prosessen. Omvisningen ble avsluttet med en whiskysmaking før det var tid for lunsj. Greg hadde tidligere jobbet på Cragganmore, så selv om det ikke var en del av det opprinnelige programmet var han ivrig på at vi skulle innom en tur for å ta en dram. Cragganmore er i retrospekt et destilleri vi burde ha brukt mer tid på. Her snakker vi historisk sus og lilleputt-sjarm over noe storslagent. Cragganmore er et knakende godt tips til alle som planlegger sin første whiskytur til Speyside!
Cardhu var for oss et nytt bekjentskap. Dette er et mye større destilleri da de produserer deler av blenden som brukes i Johnny Walker. Besøket bar preg av at dette er en stor produsent. Vi fikk en omvisning her også, men turen manglet den kule «edgen» som vi fikk hos Glenallachie. Vi vil absolutt ikke si «styr unna», men det finnes mange andre gode alternativer også. Turen over til Cardhu var dog fantastisk. Som den rutinerte skotte Greg er, så hadde han jo litt whisky fra Cragganmore klar i bagasjerommet, som han bød rikelig på da vi tok en rast ved ei gul eng på vei mot Cardhu (For ordens skyld: Sjåføren drakk ikke).
The Fiddichside Inn (ANBEFALES!)
I den æreverdige whiskybaren på Craigellachie hotel møtte vi en glad skotte fra Glascow, og fikk et kjempebra tips som vi er nødt til å dele. 15 minutters gange fra Craigellachie hotel ligger baren «The Fiddichside Inn». Dette er rett og slett en fantastisk, autentisk opplevelse! Her kommer både folk og fe kommer innom for å ta et lite glass før de begir seg ut i regnet igjen. Det å sitte på det lille rundbordet her og bare observere er helt enestående. Sjekk ut historien deres via denne lenken!
Vi tilbragte kvelden på The Dowans Hotel, som kunne tilby et uovertruffent utvalg fra over 500 whiskyer i et eget privat smaksrom.
Sluttord
Ingenting når det kommer til whiskytur til Skottland er utradisjonelt. For det ønsker man jo heller ikke? Man vil bo på whiskyhotellet med den fantastiske whiskybaren. Man vil besøke sine favorittdestillerier, og uansett om du tror at din favorittwhisky er noe helt sjeldent og spesielt så vil det vise seg at whiskyindustrien er utrolig stor. Og det er jo til syvende og sist dette som gjør turen verdt det. For når du besøker «ditt» destilleri, så er de vant med besøkende, og har et fantastisk bra opplegg å tilby dere. Stol på instinktet, dra til Speyside.
Med ryggen mot den ubehandlede tømmerhytten nytes utsikten over dalføret og den blå time. Blåtimen. I bunnen skimtes silhuetten av lysløypen. Skoene står plantet i snøen fra i går, mens ryggen behages av varmen som siger fra innsiden mot utveggen. Man blir stående litt til.
Man følger røyken og lakrisbiten nedover bekken, hopper over tauet som kan misforstås som sterke røtter fra furuen som strekker seg utover skogen. Hvor bekken treffer elvemunningen ser man ei gammel snekke ligge å hvile. Man ser seg rundt og spør freden om hvor lenge høsten vil bestå. Denne whiskyen passer øyeblikket perfekt!
I det flaske tohundreogfemogfemti ligger i ganen, forsvinner hverdagens bekymringer! Man lukker øynene, og ser et grønt eple rulle over en vaniljestang på et nylagt furugulv, mens lukten av den alkoholiserte nabokjerringa blåser inn fra verandaen.
En god, lett og flott whisky som fungerer like bra på altanen, som på verandaen! Nytes i godt lag!
Var nettopp 14dager i sør amerika, og på tur tilbake fra Lima plukket jeg med en whisky. Bunnahabhain (forbanna vanskelig navn altså) – Eirigh ne greine. «Eirigh ne greine» betyr «Morgen himmel», og denne whiskyen tar deg til en fuktig mild sommermorgen. Se for deg en sommermorgen hvor gressletten er fuktig, og en lett tåke omringer trærne.
Det som gjør «Eirigh ne greine» litt kul er at den har vært lagret på rødvinstønner. Dette gir whiskyen den type runde søte smaken som kjennetegner vin/sherry-lagring. Whiskyen har sødme, eik, bær, og bittelitt «røyk» på ettertonene, med en veldig god avslutning. Inntrykket minner Aberlour 12 i stilen, men rundere, og ikke den samme bitterheten (ikke negativt) jeg finner i Aberlour 12.
Whiskyen er limited-edition og kan kun kjøpes på tax-free. Den er en del av Bunnahabhain sin «travell exclusve» serie.
Mine smaksnotater er som følgende:
Lukt: vanilje, sødme, bær
Smak: Eik, frukt
I går møttes gjengen nok en gang til sammenkomst. Det er tydeligvis mange som skal drikke whisky før jul, da det var umulig å få booket bord hos vår stamplass The Whiskybar. Ikke bare er vi glad i å drikke whisky, men vi er også god til å improvisere. Etter litt research, endte vi opp på «Underbar«, som er en annen strålende whiskybar i Oslo. Plassen har et ganske annet klientell enn på The Whiskybar. Det skulle vel kanskje bare mangle, siden Underbar befinner seg på Aker Brygge. Utvalget i baren er enormt, og betjeningen er hyggelig.
Det så tilsynelatende ut som vi var de enste som drakk whisky denne ettermiddagen. Dette merket vi også litt da bartenderen måtte inn til sjefen to ganger for å spørre om hvor diverse whiskyer befant seg på hyllen, men det er tilgivelig og faktisk bare litt gøy. Det som er et minus med Underbar er musikken; Eminem – Lose Yourself (Lounge edition)!
På dette møtet prøvde vi 3 stk whisky:
Auchentoshan 18Y (God og rund lowland whisky!).
Aberlour A’Bunadh (Vi grunnla klubben etter å ha smakt denne første gang).
Ardbeg 1992 – Scott’s selection Ardbeg 1992 – Scott’s selection
Dette var en artig greie. Bartenderen måtte lete godt etter denne flasken, da dette er en avhengig tapping av Ardbeg. 15 år, litt over 50%, lys i fargen (ikke tilsatt farge).
Toppen knakk da den skulle åpnes, og det gikk et tungt pust gjennom hele lokalet (den flasken har nok stått der en stund!). Leste en ganske artig anmeldelse av denne hos «Skotsk Taake» (en veldig god norsk whiskyblogg, dog litt kjipere navn enn oss). Ganske spiss i smaken, malt, røyk, tau og saltvann. Ikke den beste Ardbeg jeg har prøvd, men absolutt verdt å prøve. Vi konkluderte med at dette var en typisk «ute-whisky (bålkos)», hvor A’Bunadh er en typiske «inne-whisky (peiskos!)»
Av og til er det litt viktig å gå utenfor kontekst. Og i dag gjør vi det. Det dreier seg om en blended whiskey, fra en av verdens mest kjente whiskeymerker; Johnny Walker.
Johnny Walker Island Green
I sommer hadde jeg en pit-stop på flyplassen i Miami. Store flyplasser har som oftest godt utvalg i whisky/whiskey, og ofte nok er det mulighet for å smake på godsakene. Der stod en herremann flott antrukket sammen med en trio bestående av Black Label, Gold Label og Island Green (som jeg aldri hadde hørt om). Islay Green er en variasjon av Green Label som ble lansert i juni, som kun er tilgjengelig på tax-free. Jeg har tidligere smak red-label, black-label og den småpompøse Blue Label. Da sjansen bød seg til å prøve to nye (Island Green & Gold Label), så var jeg ikke vanskelig å be. Jeg ble faktisk overrasket over Green Island, og kjøpte med en flaske hjem. Island Green er en blend bestående av Islay whiskys, hvor hovedbestanden er fra Caol Ila, i samspill med whisky fra Clynelish, Glenkinchie og Cardhu. Whiskyen har et tydlig torvpreg, men uten at det blir alt for dominerende.
Jeg leser en del anmeldelser på denne whiskyen, og ser at flere mener at balansen kunne vært bedre, noe jeg må si meg enig i. En dråpe vann gjør whiskyen godt. Jeg vil si dette var en overraskende god whiskey til å være en blend, og prisen tatt i betrakning (koster en del mindre enn en Islay Single Malt) er dette et godt kjøp.
Det er gøy å kjøre Ferrari har jeg hørt.
Det kan så være. Det som er skikkelig «gøy», er å drikke Kavalan Solist Sherry Cask Matured (Cask Strength) whisky! (Oh yes I said it!). Ved sist whiskymøte prøvde vi tre stk whiskyer, i en kombinasjon satt sammen av styret selv.
1. Kavalan Solist Sherry Cask Matured Cask
2. Balvenie Caribbean Cask
3. Ardbeg Dark Cove.
Det eneste som gikk feil her var at vi burde endret rekkefølgen på nr. 1 og nr 2.
1. Noen år tilbake gikk en egen tapning av Kavalan Solist inn og vant en pris som skottene normalt ville tatt. Etter dette er Taiwan satt på whiskykartet en gang for alle. Dette smaker mye! Ingen røyk, men en utrolig dybde. En reel sherry-bombe av de sjeldne. «Superb and one of the kind!» – Masterofmalt.com
2. Kjøpte denne mye på navnet, og tidligere gode erfaringer med Balvenie. Whisky lagret på karibiske tønner, høres bare for kult ut til å ikke prøve. Hadde vi prøvd denne sammen med andre typiske whiskyer vi har drukket tidligere tror jeg absolutt denne hadde trukket det lengste strået. Men den ble parkert av Kavalan.
3. Det som var igjen av ettersmak etter Balvenien forsvant etter en sipp av Ardbeg Dark Cove. Den beste Ardbegen vi har drukket så langt. Er fan av Ardbeg sin 10-åring, men denne mer erfarne onkelen har nok en god del flere ville historier å fortelle. De fleste ikke-standard Ardbegene begynner å bli så dyre nå, at dette er nok noe av det bedre som kan kjøpes uten at man må utsette et avdrag på studielånet. (Eller man må faktisk det, for det akkurat det denne koster!).
Besøkte nettopp «Týnská Bar and Books» som er en elegant whiskybar lokalisert i en stille bakgate i «gamlebyen» i Praha. Baren har et solid utvalg av whiskys fra diverse deler av verden. Man møter en dør, hvor man leser «Please ring the bell». Man ringer på, og ut kommer en herremann i dress som ønsker velkommen.
Her kan man kjøpe enkelt whiskyer i forskjellige prisklasser. Prismessig så er det veldig likt som i Norge. Jeg prøvde en tripple premium tasting, hvor man prøver 3 forskjellige whiskyer. Man får servert oliven og noe snacks ved siden av. Favoritten i denne smakingen ble en Balvenie 12YO Triple Cask, som jeg ikke var sen om å plukke opp en falske av på veien hjem.
Dette er en suveren kosewhisky. Den er trippel-lagret hvor den siste lagringen er på sharry-fat som gir whiskyen en behagelig og rund karakteristikk. Man kjenner en smak av sherry, eik og valnøtt. Et par dråper vann åpner whiskyen mer, og det blir liggende en lang dessert-aroma i ganen.
PS. Gamle Oslo og omegn whiskylag som står bak denne bloggen er blitt medlem av Norges Whiskyforbund.
The Balvenie – Tripple Cast 12 Y. Låt: Bob Dylan – Lily From The West.
